Samlet Sammen Snakkende

Avbildet: Festivalpoet Eira Søysteh på åpningen av Klimafestivalen Varmere Våtere Villere 2024

Foto: Øystein Haara

Til åpningen til Klimafestivalen Varmere Våtere Villere 2024, skrev Eira Søyseth et kraftfult og treffende dikt som hun framførte på åpningen. Under følger diktet i sin helhet:

Samlet Sammen Snakkende

jeg går ned steinhellene
stien til hytten
det vokser alltid over
av ulike sorter blomster av gress av trær et villnis

blomstene min farmor planter en gang på sekstitallet kommer enda opp
det plantede

blander seg med det viltvoksende
krokus hvitveis snøklokker påskeliljer
blåklokker perlehyasinter islandsvalmuer
det en gang kontrollerte bedet kjører sitt eget løp uavhengig av
sommergjestene, oss.
en sommer er lyden av humlene
så høy i villniset ved steinhellene
jeg tror jeg aldri har hørt
så mange humler samtidig
lyden så overveldende og betryggende

måkene som jeg i byen
kan irritere meg over
(de liker seg i bakgården,
det er alltid action på natten
vi bor rett ved en kebabsjappe) blir en del av lydlandskapet roen som finnes i fjordskvulpet

så åpner jeg telefonen og ser overskriftene det er åttende måned på rad

med rekordhøye
temperaturer
massedød av trær i europeiske skoger
nå skjer det også i Norge
forbruket vårt truer
klodens framtid
oppdrettslaksen dør av infeksjoner og skader over 12 000 barn skal være drept i gaza
og blir overveldet av
verden
av overskrifter
laget for å opplyse
men også for at vi skal klikke
oss inn på dem i frykt
overskrifter som i bastanthet
kan få meg til å gjemme meg vekk
scrolle forbi
tenke at dette
orker jeg ikke
akkurat nå
kjenne uroen
i brystet

I Not too late
skriver Rebecca Solnit
at å håpe er å akseptere fortvilelse som en følelse

men ikke som en analyse og jeg skeier ut
i følelsen
av maktesløshet

I artikkel fire i parisavtalen
står det at parter som er industriland bør fortsatt gå foran
ved å påta seg absolutte mål
for utslippsreduksjoner som dekker hele økonomien
og

jeg tenker tilbake på partilederdebatten
og øyeblikket der
atle bjurstrøm sier:
rekk opp hånden om du mener Norge er på god vei til å nå klimamålene om 55 prosent kutt i utslipp innen 2030 ingen hender går opp

før støres hånd
halvveis går i været
publikum ler høyt
de andre partilederne ler høyt ukomfortabelt

som en punchline til en vits du vet at du egentlig ikke bør le av

erna sier det handler litt
om hva du egentlig spør om og vedum sier etterpå at
vi jo kan nå målet
ved å betale andre land

for å kutte i deres utslipp så kan vi holde på som før min hånd er ikke stusselig sier støre

vi påtar oss mål
med intensjoner om å følge dem
men uten handling
og det gjør meg så rasende
det gjør meg så rasende
følelsen av avmakt
i møte med en kry olje- og energiminister
som sier
«jeg er stolt over å kunne tilby 47 nye utvinningstillatelser til et bredt mangfold
av selskaper»
som om det er dette mangfoldet vi trenger
Vi skal utvikle, og ikke avvikle norsk sokkel
slår han fast
og i morgen vitner han i retten
i rettssaken mot Fosen-aksjonistene
og Ida Helene Benonisen sier:
Det er jo fordi han har mange ting han burde svare for. hvis ingen andre putter han i en rettssak, så gjør vi det.

jeg roer meg ned
har laget meg en kopp kaffe
og setter meg ned på
steintrinnet ved døra på hytten
jeg er tredje generasjon som sitter
her og ser utover fjorden
med lyden av humler av skvulp av fugler og føler meg forbundet til noe mer

thelma young lutunatabua skriver at et ytre blikk
på retorikken i klimaaktivismen
har vært preget av alt vi skal gjøre mindre av når det egentlig også er
et rop om aktivitet
et spørsmål

om forbindelser:
kjenner du naboen din?
om en flod kom i morgen ville dere være klare til å hjelpe hverandre?
holder du politikerne ansvarlig for
hvordan deres politikk påvirker verden?

på engelsk
kommer roten fra ordet emergency fra emergere
å bringe inn i lyset, å reise seg

på norsk
kommer roten fra ordet krise fra krisis
prøvelse, avgjørelse, dom

bare i språket
kan vi se at en krise dermed
kan bli sett på som noe du må avslutte rent
en rettssak en handling et mål og så er det over men å endre noe nå
vil bestå av tusenvis av handlinger
tusenvis av små steg
folk som finner sammen
og gjør noe

vi er rhizomer i jorda
som vil være forbundet med hverandre
gro nye nettverk
kjenne sola i ansiktet i jorda se noe nytt kan spire
bli brakt inn i lyset

og kanskje vil det være her
på varmere våtere villere
at samtaler vil forbinde oss til hverandre verdien av å være flere samlet
sammen snakkende
å gå forbi fortvilelsen
til håpet om noe nytt

Eira Søyseth

Previous
Previous

Sabima er årets gavemottaker

Next
Next

Ta vår publikumsundersøkelse